14. januar

Når livet er godt

Spiller jeg Dylan
og blir i sengen med deg
selv etter at du går hjem

Sier du at det er uutholdedlig
hvis jeg mistrives
og jeg får begrave ansiktet
leende i brystet ditt


Når livet er så godt
kommer været utenfor aldri helt inn

Selv om vinteren
presser den feite rumpa si
mot vinduet mitt

Kan jeg ikke annet enn å smile

Fritt fall

Det river litt
i hjerterøttene

når jeg ser på deg
langt borte fra
over kjøkkenbenken

tenker at jeg vil ha deg
ikke vil ha deg
ikke kan få deg

alt på en gang

og mitt bitte lille hjerte
har fått på seg en bitte liten ullgenser
fordi du lukter mann
og noe ubestemmelig godt
og brune øyne

fordi du våkner av at jeg våkner

Dette er den beste tiden

fritt fall
i vakuum

Ordlappeteppe

Angsten er som et krypende teppe
som langsomt legger seg over
alt du sa

Alt du sa
blir til stikkende gåsehud
som gjør seg gjeldende ved hvert koffeinsjokk

Perspektiv blir en byrde
her i tingenes tilstand
som belyser urettferdighet både opp-ned og forfra
Og for følelsesmessig uforanderlighet
er dét faktisk talt en unødvendighet

slik kjennes det ut
når en sort-hvitt verden rakner
og en vår av grelle farger tyter frem av intet

Jeg kan fortsatt ikke si at jeg tok feil

Havfruesmil

Vekket av nattlig galskap
fordi naboen ikke vil be gjestene gå hjem
og fordi stillheten mellom to summetoner
er som et bankende hjerte under gulvplankene
som sladrer om det jeg alt vet
og det jeg tror jeg vet
og det jeg ikke vil vite

Sladrespeil
viser liv og kulderekord og snøklokker i oktober

Å vende det innover var en dårlig ide
kunne mange naboer ha fortalt meg lenge før
Ingen vil ha sladrespeil i egen stue

Minst av alt mens jeg venter
og hører dommens formulering
og veier dens tyngde i allerede kosmiske enheter
Mest av alt selvpåført

I mørket er speilet et sort hull

I lyset er det havfruesmil